Freddy va så stor. 

Han brukte å sette seg forsiktig ner i sofaen 

med et brak, 

og skjorten åpen 

så det svette brystet glinset 

som en jungel etter regn. 

Det va då kjærlighet lød lett 

i Wenches munn. 

Hon kunne gjerne elske 

Freddien en stund: 

En god stund. 



Freddy va 

kjeresten te Wenche. 

Det hadde Wenche 

ingenting imot. 

En av de muskuløse, enkle 

som nok kan drepe hvis de vil, 

men Freddien va stor og snill. 



Freddy snakket høyt: 

Det hørtes ut som skrot 

og gammelt jernskrammel 

som skrapte mot betong 

og han sang grove vers 

så tanteører flagret 

og små barn ble skysset ut. 

Han tok visst jobb på kaiene 

når han var blakk. 

H vis det var slike 

mennesker hun foretrakk, 

sa Wenches mor, 

så nei takk! 



Men Freddy va kjeresten te Wenche. 

Han pimpet øl 

og brennevin på fest. 

Han sa at då slapp han å tenke. 

Då fryktet folk at han ble vill, 

men faktisk ble han bare snill. 



Freddy va litt treg, 

men så en dag forsto han plutselig at, 

nei, jammen hadde han en rival 

og dermed bar han "fisen” 

fire etasjer opp 

og holdt han ut fra en altan, 

men «fisen» var visst fin 

og Freddy måtte gå, 

for Wenche skjemtes sånn 

av hans kulrurnivå. 

Så det så! 



"Fisen» forlovet seg med Wenche. 

Han kom i saueskinn og BMW 

og de ble smidd 

i hymens lenker. 

Folk sa: 

Men for et praktfullt hjem! 

Men der var fisen 

stort sett slem. 

Stort sett. 



Han slo seg opp 

og han slo Wenche, 

men kom i dress med 

barnevennlig smil. 

Omsider sluttet hon å tenke, 

og han lå død 

på Wenches gulv, 

men Wenche sa: 

Eg skjøt en ulv. 

Å, kor blir kjerester av?